tusler

av gårde.

Noen dager er jeg

lykkelig, blid og fornøyd!

Jeg har tro på

meg selv,

og det jeg står for!

Andre dager

er tunge.

Energien er borte.

Troen på meg selv

og det jeg gjør

drukner

i tanker hvor jeg gjør meg selv

liten og ubrukelig.

Jeg bryr meg

for mye

om hva folk rundt meg

tror og tenker.

Og jeg kjenner

at jeg blir sliten av det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

særlig god

på å oppdatere

bloggen min,

og på å skrive kommentarer

i bloggene jeg følger med på!

Men, jeg koser meg med å lese!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hjertet dunker hardt, mørket faller tungt rundt meg.

Jeg er.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

griper fatt

igjen.

Som den har gjort

så mange

ganger

før.

Så redd for å

miste,

dø,

ikke klare,

ikke makte,

ikke strekke til,

oppleve at noen av mine nære og kjære ikke er til lengre.

Jeg forsøker

å ikke

la det styre.

Det fører ikke til

noe godt

at jeg

er redd.

Jeg er det

allikevel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

i morgen

(for denne gang).

Muntlig. 

Klarer jeg det?

Det kribler

nederst

i brystet,

i magen

spreller det.

Jeg er så spent,

og håper.

Jeg VIL klare det!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Også i "voksen" alder.

Det faste, trygge er borte.

Jeg har dere fortsatt,

men hver for seg.

Med personligheter som har forandre seg,

som jeg må bli kjent med på nytt.

Støtte, lytte, trøste.

Rollene er byttet om.

Sårt. Vanskelig.

To som er knust.

Men,

en som ville det.

Jeg håper dere får det bra snart,

begge to!

Mamma’n og pappa’n min!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

å være

så lite effektiv?

Tankene vandrer over alt,

bortsett fra

til pensumbøkene.

Jeg sliter

og gleder meg

til ferie!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av mareritt.

Hver natt våkner jeg med en urolig følelse,

som varer utover dagen.

Venner dør.

Noen vil ta meg.

Jeg mister noen av min nærmeste.

Jeg er på flukt.

Om natta

vil jeg ha fred.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter en halvtime står jeg opp. Sukker. Trekker pusten dypt inn. Jeg vil fortsatt ikke.Går inn på kjøkkenet. Titter på hva som er i kjøleskapet. Spiser, mens jeg surfer på nettet. Bruker litt for lang tid. Utsetter. Utsetter å lese. Utsetter noe som gjør meg vondt langt inn. Som gjør ryggen og nakken vondt.

Surrer litt. Pusser tenna. Dusjer. Klær tas på. Etter litt undøvendig bruk av tid finnes boka frem. Jeg setter meg ned. Ser ut i lufta. Tenker. Kommer på noe jeg burde gjøre. Titter i boka. Starter.

Det går sakte fremover. Tankene flyr. Ryggen gjør vondt. Jeg har en dårlig følelese i kroppen. Henger igjen etter marerittene jeg hadde i natt. Har hver natt for tiden. Og lesingen gjør meg nedstemt. Jeg liker ikke å sitte stille. Jeg liker ikke å være passiv. Liker ikke å lære passivt.

Skolen er for alle, sies det. Jeg vet ikke. Jo, jeg vet. Jeg er ikke enig. Skolen hadde vært noe for meg hvis jeg kunne brukt meg selv mer, der. Hvis jeg kunne lært teori kombinert med praksis. Hvis jeg hadde blitt involvert mer. Hvis de hadde henvendt seg til mitt engasjement og min nysgjerrighet.

Jeg forsøker litt til. Kjenner jeg blir sint. På meg selv. På andre. Jeg er ikke den interesserte jenta jeg kan være. Som jeg er når jeg får mulighet til å delta. Gjøre. Vonde tanker kommer. Om meg selv og den jeg er.

Hvorfor? Hvorfor må det være sånn? Jeg orker ikke. Det tærer på et allerede jobbende sinn. Vet det er dumt å la det påvirke humøret mitt. Og jeg prøver virkelig. Det gjør jeg. Å jobbe meg igjennom disse tankene.

Kvelden nærmere seg. Jeg har ikke fått gjort det jeg hadde tenkt. Faen! Klarte det ikke i dag heller. Da må jeg lese enda mer i morgen. Kryper inn i armkroken. Den varme armkroken til kjæresten min. Her er det godt å være.

Jeg vet jeg må lese i morgen. Tanken gjør meg nedtrykt.

Nytt mareritt.

Ny urolig følelse i kroppen.

Et nattakyss og et "elsker deg".

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

tenker jeg.

Men,

jeg gjør jo det.

Det er bare det at jeg ikke orker å gjøre alt jeg burde.

Alt jeg skulle.

Hver eneste muskel i kroppen min stritter i mot.

Jeg presser videre.

Jeg må bli ferdig. Jeg må klare det.

Det er så mye jeg burde! Og har lyst til!

Allikevel.

Jeg klarer ikke.

Ikke alt.

Bare litt.

Det viktigste først.

Det er ikke det jeg har mest lyst til.

Men,

det er det som må til for at jeg skal følge opp "pliktene" mine.

Skole. Jobb.

Jeg vil så gjerne.

Men,

jeg klarer ikke.

Ikke alt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende