Mine dager
tusler
av gårde.
Noen dager er jeg
lykkelig, blid og fornøyd!
Jeg har tro på
meg selv,
og det jeg står for!
Andre dager
er tunge.
Energien er borte.
Troen på meg selv
og det jeg gjør
drukner
i tanker hvor jeg gjør meg selv
liten og ubrukelig.
Jeg bryr meg
for mye
om hva folk rundt meg
tror og tenker.
Og jeg kjenner
at jeg blir sliten av det.
Jeg er ikke
særlig god
på å oppdatere
bloggen min,
og på å skrive kommentarer
i bloggene jeg følger med på!
Men, jeg koser meg med å lese!
venter bak neste hjørne?
Hjertet dunker hardt, mørket faller tungt rundt meg.
Jeg er.
Redselen
griper fatt
igjen.
Som den har gjort
så mange
ganger
før.
Så redd for å
miste,
dø,
ikke klare,
ikke makte,
ikke strekke til,
oppleve at noen av mine nære og kjære ikke er til lengre.
Jeg forsøker
å ikke
la det styre.
Det fører ikke til
noe godt
at jeg
er redd.
Jeg er det
allikevel.
eksamen
i morgen
(for denne gang).
Muntlig.
Klarer jeg det?
Det kribler
nederst
i brystet,
i magen
spreller det.
Jeg er så spent,
og håper.
Jeg VIL klare det!
så vondt det kan gjøre!
Også i "voksen" alder.
Det faste, trygge er borte.
Jeg har dere fortsatt,
men hver for seg.
Med personligheter som har forandre seg,
som jeg må bli kjent med på nytt.
Støtte, lytte, trøste.
Rollene er byttet om.
Sårt. Vanskelig.
To som er knust.
Men,
en som ville det.
Jeg håper dere får det bra snart,
begge to!
Mamma’n og pappa’n min!
Er det mulig
å være
så lite effektiv?
Tankene vandrer over alt,
bortsett fra
til pensumbøkene.
Jeg sliter
og gleder meg
til ferie!
Jeg spises opp
av mareritt.
Hver natt våkner jeg med en urolig følelse,
som varer utover dagen.
Venner dør.
Noen vil ta meg.
Jeg mister noen av min nærmeste.
Jeg er på flukt.
Om natta
vil jeg ha fred.
Jeg våkner etter å ha hatt mareritt. Ryggen gjør vondt. Jeg ligger lenge i senga og veier for og i mot om jeg skal stå opp. Jeg vil ikke. Jeg orker ikke. Orker ikke lese.Orker ikke sitte stille en hel dag og la øynene gå frem og tilbake over boka, samtidig som jeg flittig skriver ned stikkord på maskina mi. Passivt.
Etter en halvtime står jeg opp. Sukker. Trekker pusten dypt inn. Jeg vil fortsatt ikke.Går inn på kjøkkenet. Titter på hva som er i kjøleskapet. Spiser, mens jeg surfer på nettet. Bruker litt for lang tid. Utsetter. Utsetter å lese. Utsetter noe som gjør meg vondt langt inn. Som gjør ryggen og nakken vondt.
Surrer litt. Pusser tenna. Dusjer. Klær tas på. Etter litt undøvendig bruk av tid finnes boka frem. Jeg setter meg ned. Ser ut i lufta. Tenker. Kommer på noe jeg burde gjøre. Titter i boka. Starter.
Det går sakte fremover. Tankene flyr. Ryggen gjør vondt. Jeg har en dårlig følelese i kroppen. Henger igjen etter marerittene jeg hadde i natt. Har hver natt for tiden. Og lesingen gjør meg nedstemt. Jeg liker ikke å sitte stille. Jeg liker ikke å være passiv. Liker ikke å lære passivt.
Skolen er for alle, sies det. Jeg vet ikke. Jo, jeg vet. Jeg er ikke enig. Skolen hadde vært noe for meg hvis jeg kunne brukt meg selv mer, der. Hvis jeg kunne lært teori kombinert med praksis. Hvis jeg hadde blitt involvert mer. Hvis de hadde henvendt seg til mitt engasjement og min nysgjerrighet.
Jeg forsøker litt til. Kjenner jeg blir sint. På meg selv. På andre. Jeg er ikke den interesserte jenta jeg kan være. Som jeg er når jeg får mulighet til å delta. Gjøre. Vonde tanker kommer. Om meg selv og den jeg er.
Hvorfor? Hvorfor må det være sånn? Jeg orker ikke. Det tærer på et allerede jobbende sinn. Vet det er dumt å la det påvirke humøret mitt. Og jeg prøver virkelig. Det gjør jeg. Å jobbe meg igjennom disse tankene.
Kvelden nærmere seg. Jeg har ikke fått gjort det jeg hadde tenkt. Faen! Klarte det ikke i dag heller. Da må jeg lese enda mer i morgen. Kryper inn i armkroken. Den varme armkroken til kjæresten min. Her er det godt å være.
Jeg vet jeg må lese i morgen. Tanken gjør meg nedtrykt.
Nytt mareritt.
Ny urolig følelse i kroppen.
Et nattakyss og et "elsker deg".
Nå orker jeg ikke mer,
tenker jeg.
Men,
jeg gjør jo det.
Det er bare det at jeg ikke orker å gjøre alt jeg burde.
Alt jeg skulle.
Hver eneste muskel i kroppen min stritter i mot.
Jeg presser videre.
Jeg må bli ferdig. Jeg må klare det.
Det er så mye jeg burde! Og har lyst til!
Allikevel.
Jeg klarer ikke.
Ikke alt.
Bare litt.
Det viktigste først.
Det er ikke det jeg har mest lyst til.
Men,
det er det som må til for at jeg skal følge opp "pliktene" mine.
Skole. Jobb.
Jeg vil så gjerne.
Men,
jeg klarer ikke.
Ikke alt.
